jeg forlot trinidade med klump i halsen. aa maatte forlate alle de fantastiske menneskene og espen var utrolig tungt! det var ogsaa etter trinidade at alt gikk til helvette. det begynte allerede da jeg kom til parati. jeg hadde sjekket paa forhaand at det var nok plass paa bussen slik at det skulle ikke vaere nodvendig aa booke. men da jeg kom var det ikke plass i herberget og jeg maatte ta neste buss som gikk klokken 5, hvilket betydde at jeg var framme i sao paulo ved midnatt, hvilket igjen betydde en natt paa den jaevla busstasjonen. jeg kom fram ved midnatt, fant meg et fint lite hjorne paa pur betong hvor jeg skulle slaa leir. nesten hele oppholdet i trinidade hadde jeg vaert syk: feber, oppkast, diare...all the good thing in life. jeg var fortsatt ikke helt frisk da jeg dro, men jeg maatte komme meg videre siden diareen hadde lagt en litn demper paa hele "ut paa tur aldri sur" stemninga og at jeg allerede hadde vaert 10 dager i paradis.
jeg campet altsaa opp i mitt lille betonghjorne, tok fram bok og ipod og gjorde meg klar for betonggulvet. eneste skaaret i gleden var at jeg maatte opp hver halvtime for aa springe paa do. ut av intet begynner jeg aa fole meg riktig daarlig: fikk ikke puste saa jeg begynner aa hyperventilere, ryggen klikker slik at jeg kan verken sitte eller staa og magen vrir seg i sinnsyke rielignende smerter. et par vakter kommer og spor om jeg er ok, hvilket jeg helt aapenlyst ikke er. jeg sitter paa gulvet, holder meg oppe med armene pga ryggen, hyperventilerer og svetten siler. vaktene kommer med en rullestol som jeg kroker meg opp i og jeg blir trillet ut av sao paulo busstasjon, slengt over paa en baare som er altfor liten selv for mine 167 cm og shippet til sykehuset.
sykehuset kunne vaert et offentlig sykehus i harlem. det var skittent, slitt og gammelt. rundt meg sitter folk som ser virkelig herja ut. og jeg er den eneste gringoen der. jeg prover aa forklare hva som er galt til en lege som ikke snakkerr engelsk...siden jeg er ganske slapp er mimieskillsa mine ganske daarlig...jeg vet ikke om han sjonte hva jeg mente, men han sender meg inn til helsesostra hvor narkisene og uteliggerne staar i ko for aa faa droger, drypp, klyster og jeg vet ikke hva. hun gir meg et drypp og jeg maa sitte i det skitne bomberommet i nesten 1 time mens jeg venter paa at dryppet skal kicke inn. jeg blir kjort tilbake til busstasjonen akkorat i tide til aa rekke neste buss til florianopolis hvilket tar ti timer.
paa bussen sover jeg sammenhengende 8 timer (mistenkter valium i dryppet), vaakner kun to ganger, den ene gangen for aa springe paa do og den andre gangen for aa spy i en pose. det viser seg at bussen er tre timer forsinket og er ikke framme i floripa for midnatt. jeg hopper i den forste og beste taxien som kjorer meg til hostellet. naar jeg endelig kommer fram og er mer klar for bingen enn noengang, er resepsjonen stengt. en liten, gammel mann sier at de ikke har noe rom for meg siden jeg er saa sein og viser meg dora. jeg prover aa argumentere og spor han om han mener at jeg skal sove paa gata? han nikker ivrig. og DA griner jeg. ikke bare litt, jeg stortuter foran den slemme, hjertelose, lille mannen som vil kaste meg paa gata etter at jeg akkorat har vaert gjennom de vaerste 24 timene i mitt liv. selvfolgelig faar han panikk naar jeg begynner aa grine og loper for aa hente noen gjester som kan troste meg. ut av fellesstua kommer et par fra tjekkia. jenta klemmer meg og gutten sier at jeg kan faa sove i hans seng. thank you tjekkia!!
floripa var fint, ingenting i forhold til trinidade men greit nok. det beste var nok at jeg hooket opp med kathi, andi og KC som jeg hang med i trinidade. vi hang paa stranda, grillet fisk paa kvelden. drakk ol og spilte kort.
et par dager senere drar jeg videre til foz de iguacu og hadde d ikke vaert for en tysker som engasjerte hele bussen i hvordan jeg skulle rekke fram til bussterminalen i tide, har jeg aldri rukket det!
paa busstoppet i iguacu traff jeg cristina, som skulle bli min partner in crime her. vi sjekka trokket paa vannfallene som var helt fantastiske, hang paa hostellet, drakk ol, og ikke minst lange samtaler om gutter, reising, livet doden og kjaerligheten. det var deilig aa endelig faa litt ostrogen i livet mitt, siden jeg nesten hele turen til naa stortsett har hengt med gutter. cristina bor i chile og jeg skal besoke henne naar jeg kommer dit.
i gaar, etter at jeg hadde fulgt cristina til bussen, spanderte jeg en fancy middag paa meg selv. hvite duker og 10 kelnere som danser rundt meg. jeg har ikke vasket klaer siden jeg kom til trinidade, saa skitten er ikke lenger en passende beskrivelse for de fillene jeg gaar i. resturanten var ganske stiv og kundene gav meg noen skjeve blikk da narkis-paulsen marsjerer inn og ber om et bord for en. jeg kjoper den dyreste, argentiske biffen de har paa menyen og et stort glass rodvin. jeg folte meg som julia roberts i pretty woman i mitt hobo-kostyme, og selv om det var litt dyrt dersom man er paa budsjett var det fint aa feire argentina med et glass rodvin. brasiliansk vin er forresten helt grusomt! det baade lukter og smaker saape. overhodet ikke drikkende. i kveld reiser jeg til Buenos Aires for aa kvesse spanskkunnskapene mine og ikke minst: mote siri!
tirsdag 2. mars 2010
tirsdag 23. februar 2010
waisting time in the waiting line
bussturen til sao paulo var en humpetittentur fra haelvette! bussen raste avgaarde i 120 km i timen paa veier under utvikling. aa skulle gaa paa do paa bussen er en risikosport i seg selv.
aktivitetstilbudet paa busstasjonen er rimelig begrenset, men likevel mer enn man skulle kunne forvente. internettkafeen er ikke bare utstyrt med personal computers, men her kan den spilleglade slose bort sine siste reals paa baade flipperspill, bilcross og annet tull. hadde de bare hatt noe aa spise som ikke inneholdt ost har sjappa vaert en optimal plass aa kaste bort tid. men jeg tror heller jeg gaar og legger meg i et hjorne for natta.
planer om aa sprette opp kl 6 for aa staa forst i koa til billettkontoret.
aktivitetstilbudet paa busstasjonen er rimelig begrenset, men likevel mer enn man skulle kunne forvente. internettkafeen er ikke bare utstyrt med personal computers, men her kan den spilleglade slose bort sine siste reals paa baade flipperspill, bilcross og annet tull. hadde de bare hatt noe aa spise som ikke inneholdt ost har sjappa vaert en optimal plass aa kaste bort tid. men jeg tror heller jeg gaar og legger meg i et hjorne for natta.
planer om aa sprette opp kl 6 for aa staa forst i koa til billettkontoret.
generelt sjitsnakk
de siste dagene har vaert preget av alle globetrotteres vaerste mareritt: diaré og feber. og ja, man sjonner fort at her snakker man om hvordan det staar til med avforingen som om man spor om dagens aktiviteter eller ens nasjonalitet for den saks skyld. d gir en litt fin, avslappet atmosfaere rundt bordet i fellesrommet naar alle deler sine bajsehistorier, den ene verre enn den andre.
mitt sykdomsforlop strakk seg over 5 dager, noe som forsinket reiseplanene litt. hver dag var en ny paa tide aa dra dag, saa jeg hadde tilsammen 3 avslutningskvelder med gjengen i trinidade. i gaar bestemte jeg meg for at naa faar det bare staa til: i morgen er dagen hvor jeg skal vinke trinidade farvel. man kan ikke ha vaert i trinidade uten aa ha vaert ved vannfallene, saa min brasilianske venn Elli tok meg med opp, noe som var helt spektakulaert!! vi klatret opp i fallet, hoppet fra stein til stein, noe som kunne vekke fjellgeita i hvem som helst. halvveis til toppen var det en stein hvor man kunne skli under vannfallet til et lite basseng under steinen. tiltross for mine tilsammen 10 dager i trinidade har jeg vaert saa jaevla lat at jeg saavidt har beveget meg utenfor stranden, hostellet og jungelen. har jeg virkelig skulle freaket ut har jeg dratt til parati for aa svare paa mail. da jeg saa vannfallene vurderte jeg nesten aa bli noen dager til. men landeveien kaller saa jeg forlater trinidade med taarer i oyenene, men friskt mot.
det hadde vaert fint hvis jeg kunne stopper her. bare si: snakkas om noen dager. gid d var saa vel..
jeg tok bussen inn til parati for aa rekke bussen til sao paulo og derfra videre til floreaonopolis/floripa. taaran pressa i oynene da hora bak skranken sa at bussen var full og at jeg maatte vente til kl 17 for aa ta neste buss, noe som betyr at jeg kanskje akkorat ikke rekker bussen videre til floripa, som igjen vil si at jeg maa overnatte paa busstasjonen i sao paulo og ta bussen tidlig neste morgen. dette er det kjipeste ved aa vaere aleine, syk og jaevlig. + at jeg syns saa jaevlig synd i meg selv! sitter naa paa internettkafeen rett over busstasjonen i parati og skuler stygt paa de som gaar ombord den bussen jeg skulle sittet paa. ikke faar jeg til aa ringe pappa med skype slik at jeg kan sutre....faen heller.
mitt sykdomsforlop strakk seg over 5 dager, noe som forsinket reiseplanene litt. hver dag var en ny paa tide aa dra dag, saa jeg hadde tilsammen 3 avslutningskvelder med gjengen i trinidade. i gaar bestemte jeg meg for at naa faar det bare staa til: i morgen er dagen hvor jeg skal vinke trinidade farvel. man kan ikke ha vaert i trinidade uten aa ha vaert ved vannfallene, saa min brasilianske venn Elli tok meg med opp, noe som var helt spektakulaert!! vi klatret opp i fallet, hoppet fra stein til stein, noe som kunne vekke fjellgeita i hvem som helst. halvveis til toppen var det en stein hvor man kunne skli under vannfallet til et lite basseng under steinen. tiltross for mine tilsammen 10 dager i trinidade har jeg vaert saa jaevla lat at jeg saavidt har beveget meg utenfor stranden, hostellet og jungelen. har jeg virkelig skulle freaket ut har jeg dratt til parati for aa svare paa mail. da jeg saa vannfallene vurderte jeg nesten aa bli noen dager til. men landeveien kaller saa jeg forlater trinidade med taarer i oyenene, men friskt mot.
det hadde vaert fint hvis jeg kunne stopper her. bare si: snakkas om noen dager. gid d var saa vel..
jeg tok bussen inn til parati for aa rekke bussen til sao paulo og derfra videre til floreaonopolis/floripa. taaran pressa i oynene da hora bak skranken sa at bussen var full og at jeg maatte vente til kl 17 for aa ta neste buss, noe som betyr at jeg kanskje akkorat ikke rekker bussen videre til floripa, som igjen vil si at jeg maa overnatte paa busstasjonen i sao paulo og ta bussen tidlig neste morgen. dette er det kjipeste ved aa vaere aleine, syk og jaevlig. + at jeg syns saa jaevlig synd i meg selv! sitter naa paa internettkafeen rett over busstasjonen i parati og skuler stygt paa de som gaar ombord den bussen jeg skulle sittet paa. ikke faar jeg til aa ringe pappa med skype slik at jeg kan sutre....faen heller.
søndag 7. februar 2010
girl from ipanema
i skrivende stund befinner jeg meg i rio. jeg forlot ilha grande i gaar til fordel for brasils kuleste by: rio de janeiro! ilha grande var helt fantastisk, isaer lopes mendez. sanda var saa finkornet at det laget pipelyder naar man gikk paa den. jeg motte noen briter paa baaten til og endte opp med aa henge med de hele dagen og kvelden. merker at jeg er blitt ganske billig i drift etter aa ha tatt det rimelig med ro paa alkoholfronten i 6 mnd naa. britene kalte meg en cheap date. saa lenge jeg ikke er a cheap girl saa er jeg fornoyd.
da jeg forlot norge hadde jeg store planer om lange timer i sola, slik at min gjennomsiktige hud ikke skulle faa litt farge. forste strand var lopes mendez og uvitende som jeg var slengte jeg meg ned i sanda. britene stirret litt skjevt paa meg og sa at de skulle ligge i skyggen. et par timer senere med sjitsnakk, bading i turkist vann og loping til og fra vannet pga av gloheit sand, kjente jeg at det begynte aa svi paa saann smaatt paa kroppen. george, den ene av britene nikket bekreftende da jeg spurte om jeg begynte aa faa feil farge paa skuldrene. jeg klasket paa litt mer solkrem faktor 30 og tenkte at litt solbrent den forste dagen, det er ikke mer enn man kan forvente naar man kommer fra typ -20 i norge og nesten glemt hvordan solskinn foltes. da vi skulle dra kjente jeg fortsatt at det svidde som faen paa skuldrene og igjen glottet george bekymret bort for han sa: you know there's no ozon layer in brazil?
jeg skal innromme at det visste jeg ikke, men det har jeg naa smertefullt faatt erfare. jeg slet kraftig de to forste nettene, for hver gang jeg skulle snu meg brant det sinnsykt paa skuldrene.
note to self: bruk minimum solfaktor 45 hvis man e "fair skinned" eller gjennomsiktig.
en annen ting: selv om jeg reiser alene har jeg praktisk talt ikke vaert alene ett sekund siden jeg forlot norge. for oyeblikket reiser jeg med en kar fra norge. han er hardcore og 19 aar, bodde i brasil da han var liten og snakker flytende portugisisk. noe jeg hoster fruktene av. ellers er folk ivrige til aa slenge seg paa baade det ene og det andre. sykt lett aa snakke med folk her!
da jeg forlot norge hadde jeg store planer om lange timer i sola, slik at min gjennomsiktige hud ikke skulle faa litt farge. forste strand var lopes mendez og uvitende som jeg var slengte jeg meg ned i sanda. britene stirret litt skjevt paa meg og sa at de skulle ligge i skyggen. et par timer senere med sjitsnakk, bading i turkist vann og loping til og fra vannet pga av gloheit sand, kjente jeg at det begynte aa svi paa saann smaatt paa kroppen. george, den ene av britene nikket bekreftende da jeg spurte om jeg begynte aa faa feil farge paa skuldrene. jeg klasket paa litt mer solkrem faktor 30 og tenkte at litt solbrent den forste dagen, det er ikke mer enn man kan forvente naar man kommer fra typ -20 i norge og nesten glemt hvordan solskinn foltes. da vi skulle dra kjente jeg fortsatt at det svidde som faen paa skuldrene og igjen glottet george bekymret bort for han sa: you know there's no ozon layer in brazil?
jeg skal innromme at det visste jeg ikke, men det har jeg naa smertefullt faatt erfare. jeg slet kraftig de to forste nettene, for hver gang jeg skulle snu meg brant det sinnsykt paa skuldrene.
note to self: bruk minimum solfaktor 45 hvis man e "fair skinned" eller gjennomsiktig.
en annen ting: selv om jeg reiser alene har jeg praktisk talt ikke vaert alene ett sekund siden jeg forlot norge. for oyeblikket reiser jeg med en kar fra norge. han er hardcore og 19 aar, bodde i brasil da han var liten og snakker flytende portugisisk. noe jeg hoster fruktene av. ellers er folk ivrige til aa slenge seg paa baade det ene og det andre. sykt lett aa snakke med folk her!
onsdag 3. februar 2010
Bom dia!
etter en skikkelig lang flytur fra oslo-london, london- sao paulo er jeg endelig kommet frem til brazil. flyturen gikk rimelig smertefritt bortsett fra at jeg ble strippet helt ned til det rosa ullundertoyet jeg hadde paa meg. noe peip mystisk naar jeg gikk gjennom detektoren baade paa gardemoen og heathrow. paa gardemoen tok vaktene det meget rolig´, men paa heathrow ble baade sekken tomt og jeg ble befolt opp og ned av ei av vaktene,. hun maatte t.o.m kjenne under bh'en.
paa flyplassen ble jeg kjent med en brasilianer som forsokte aa laere meg portugisisk. saa det forste jeg laerte med portugisisk er at uttale er *&%$% vanskelig. til naa har jeg bare laert meg ett ord "god dag" eller "bom dia". og ikke la deg lure av enkle bokstaver: d foran vokal blir [dz].
saa jeg gav fort opp ideen om aa kunne snakke flytende portugisisk innen jeg forlater brazil. ei heller aa i det minste kunne snakke i presens. ingen her snakker engelsk, men jeg kommer sinnsykt langt med kroppsspraak og strekmanntegninger. naa sitter jeg paa en internettkafe/gamehall og venter paa at bussen til ilah grande. forhaapentligvis kommer jeg med til oya i kveld. worst case scenario er aa overnatta paa kaia. ill manage!
paa flyplassen ble jeg kjent med en brasilianer som forsokte aa laere meg portugisisk. saa det forste jeg laerte med portugisisk er at uttale er *&%$% vanskelig. til naa har jeg bare laert meg ett ord "god dag" eller "bom dia". og ikke la deg lure av enkle bokstaver: d foran vokal blir [dz].
saa jeg gav fort opp ideen om aa kunne snakke flytende portugisisk innen jeg forlater brazil. ei heller aa i det minste kunne snakke i presens. ingen her snakker engelsk, men jeg kommer sinnsykt langt med kroppsspraak og strekmanntegninger. naa sitter jeg paa en internettkafe/gamehall og venter paa at bussen til ilah grande. forhaapentligvis kommer jeg med til oya i kveld. worst case scenario er aa overnatta paa kaia. ill manage!
tirsdag 2. februar 2010
leaving on a jet plane
de siste ukene har virkelig vært en emosjonell berg og dal-bane. fyttifyttifytti. har hatt en følelse av at jeg skulle dø og aldri skulle kommet tilbake igjen. venner og familie har vært ekstra snille mot meg, som om dette var det siste. nå skal det også sies at jeg har vært flink til å spille "reidar reiser snart"-kortet ganske ofte. noe jeg høster frukter av i form av omtanke, mat, festing og ikke minst kos.
nå har jeg og mamma holdt på i et døgn med pakking, klemming og sutring. mellom slagene har pappa hatt intervjurunder over middagsbordet med ei lykt i ansiktet mitt: "når du landerpå flyplassen i sao paulo, HVA gjør du da?"det ene øyet hans smalner innerst i øyekroken og bekymringsrynkene i panna strammer seg. jeg svetter litt og forsøker meg på et "det finner jeg vel ut av når jeg lander? (les: feil svar). Riktig svar: "Kine, du MÅ oppsøke en turistinformasjon! huskeregel nr 1: ALLTID OPPSØK TURISTINFORMASJONEN! ".
foreldre er bekymret. det er vel yrkesbeskrivelsen deres egentlig. en kontrakt du signerer i det øyeblikket man får barn.
"du kommer aldri til å få sove godt om natten, aldri ha en indre ro så lenge barnet er utenfor husets fire vegger og du kommer til å bli paranoid for resten av ditt liv. signèr!"
mine foreldre signerte kraftig. med sprittusj. for de lever virkelig opp til yrket sitt.
nå er det nøyaktig to timer til jeg drar. mamma og pappa skal følge meg til flytoget. jeg er redd det blir grining. jeg hater å si farvel. blir så jævla depressivt. fast forward, please, til når jeg ligger med føttene i vannet på ilah grande.
nå har jeg og mamma holdt på i et døgn med pakking, klemming og sutring. mellom slagene har pappa hatt intervjurunder over middagsbordet med ei lykt i ansiktet mitt: "når du landerpå flyplassen i sao paulo, HVA gjør du da?"det ene øyet hans smalner innerst i øyekroken og bekymringsrynkene i panna strammer seg. jeg svetter litt og forsøker meg på et "det finner jeg vel ut av når jeg lander? (les: feil svar). Riktig svar: "Kine, du MÅ oppsøke en turistinformasjon! huskeregel nr 1: ALLTID OPPSØK TURISTINFORMASJONEN! ".
foreldre er bekymret. det er vel yrkesbeskrivelsen deres egentlig. en kontrakt du signerer i det øyeblikket man får barn.
"du kommer aldri til å få sove godt om natten, aldri ha en indre ro så lenge barnet er utenfor husets fire vegger og du kommer til å bli paranoid for resten av ditt liv. signèr!"
mine foreldre signerte kraftig. med sprittusj. for de lever virkelig opp til yrket sitt.
nå er det nøyaktig to timer til jeg drar. mamma og pappa skal følge meg til flytoget. jeg er redd det blir grining. jeg hater å si farvel. blir så jævla depressivt. fast forward, please, til når jeg ligger med føttene i vannet på ilah grande.
torsdag 7. januar 2010
more props for the ice-rockah!
kjøpt:
1. trekkingsko
2.silkelakenpose
3. fjellbukse
mamma hadde i dag trukket det lengste strået og ble beordret ut til innhøsting av diverse utstyr til reisa, heldiggrisen. pri 1 var sko og bukse. etter mye tråling, kaldsvette og skliing på isen i Oslo ramla vi innom kirkeristen som skulle vise seg å være et eldorado for sportsbutikker. her ligger de lina opp en etter en: xxl, g-sport, intersport, opp som en hjort og ned som en lort, fisk og villt, pisk og filt. g-sport kunne til og med pryde seg med en lille crazy danish teenager på over 2 meter. hvis ikke det gjør dagen god så vet ikke jeg!
gjenstår:
1. hodelykt
2. spansk ordbok
3. kaki-shorts (må se ut som en gutt)
1. trekkingsko
2.silkelakenpose
3. fjellbukse
mamma hadde i dag trukket det lengste strået og ble beordret ut til innhøsting av diverse utstyr til reisa, heldiggrisen. pri 1 var sko og bukse. etter mye tråling, kaldsvette og skliing på isen i Oslo ramla vi innom kirkeristen som skulle vise seg å være et eldorado for sportsbutikker. her ligger de lina opp en etter en: xxl, g-sport, intersport, opp som en hjort og ned som en lort, fisk og villt, pisk og filt. g-sport kunne til og med pryde seg med en lille crazy danish teenager på over 2 meter. hvis ikke det gjør dagen god så vet ikke jeg!
gjenstår:
1. hodelykt
2. spansk ordbok
3. kaki-shorts (må se ut som en gutt)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
