leaving on a jet plane

de siste ukene har virkelig vært en emosjonell berg og dal-bane. fyttifyttifytti. har hatt en følelse av at jeg skulle dø og aldri skulle kommet tilbake igjen. venner og familie har vært ekstra snille mot meg, som om dette var det siste. nå skal det også sies at jeg har vært flink til å spille "reidar reiser snart"-kortet ganske ofte. noe jeg høster frukter av i form av omtanke, mat, festing og ikke minst kos.

nå har jeg og mamma holdt på i et døgn med pakking, klemming og sutring. mellom slagene har pappa hatt intervjurunder over middagsbordet med ei lykt i ansiktet mitt: "når du landerpå flyplassen i sao paulo, HVA gjør du da?"det ene øyet hans smalner innerst i øyekroken og bekymringsrynkene i panna strammer seg. jeg svetter litt og forsøker meg på et "det finner jeg vel ut av når jeg lander? (les: feil svar). Riktig svar: "Kine, du MÅ oppsøke en turistinformasjon! huskeregel nr 1: ALLTID OPPSØK TURISTINFORMASJONEN! ".

foreldre er bekymret. det er vel yrkesbeskrivelsen deres egentlig. en kontrakt du signerer i det øyeblikket man får barn.


"du kommer aldri til å få sove godt om natten, aldri ha en indre ro så lenge barnet er utenfor husets fire vegger og du kommer til å bli paranoid for resten av ditt liv. signèr!"

mine foreldre signerte kraftig. med sprittusj. for de lever virkelig opp til yrket sitt.

nå er det nøyaktig to timer til jeg drar. mamma og pappa skal følge meg til flytoget. jeg er redd det blir grining. jeg hater å si farvel. blir så jævla depressivt. fast forward, please, til når jeg ligger med føttene i vannet på ilah grande.