pit stop at the hospital

jeg forlot trinidade med klump i halsen. aa maatte forlate alle de fantastiske menneskene og espen var utrolig tungt! det var ogsaa etter trinidade at alt gikk til helvette. det begynte allerede da jeg kom til parati. jeg hadde sjekket paa forhaand at det var nok plass paa bussen slik at det skulle ikke vaere nodvendig aa booke. men da jeg kom var det ikke plass i herberget og jeg maatte ta neste buss som gikk klokken 5, hvilket betydde at jeg var framme i sao paulo ved midnatt, hvilket igjen betydde en natt paa den jaevla busstasjonen. jeg kom fram ved midnatt, fant meg et fint lite hjorne paa pur betong hvor jeg skulle slaa leir. nesten hele oppholdet i trinidade hadde jeg vaert syk: feber, oppkast, diare...all the good thing in life. jeg var fortsatt ikke helt frisk da jeg dro, men jeg maatte komme meg videre siden diareen hadde lagt en litn demper paa hele "ut paa tur aldri sur" stemninga og at jeg allerede hadde vaert 10 dager i paradis.

jeg campet altsaa opp i mitt lille betonghjorne, tok fram bok og ipod og gjorde meg klar for betonggulvet. eneste skaaret i gleden var at jeg maatte opp hver halvtime for aa springe paa do. ut av intet begynner jeg aa fole meg riktig daarlig: fikk ikke puste saa jeg begynner aa hyperventilere, ryggen klikker slik at jeg kan verken sitte eller staa og magen vrir seg i sinnsyke rielignende smerter. et par vakter kommer og spor om jeg er ok, hvilket jeg helt aapenlyst ikke er. jeg sitter paa gulvet, holder meg oppe med armene pga ryggen, hyperventilerer og svetten siler. vaktene kommer med en rullestol som jeg kroker meg opp i og jeg blir trillet ut av sao paulo busstasjon, slengt over paa en baare som er altfor liten selv for mine 167 cm og shippet til sykehuset.

sykehuset kunne vaert et offentlig sykehus i harlem. det var skittent, slitt og gammelt. rundt meg sitter folk som ser virkelig herja ut. og jeg er den eneste gringoen der. jeg prover aa forklare hva som er galt til en lege som ikke snakkerr engelsk...siden jeg er ganske slapp er mimieskillsa mine ganske daarlig...jeg vet ikke om han sjonte hva jeg mente, men han sender meg inn til helsesostra hvor narkisene og uteliggerne staar i ko for aa faa droger, drypp, klyster og jeg vet ikke hva. hun gir meg et drypp og jeg maa sitte i det skitne bomberommet i nesten 1 time mens jeg venter paa at dryppet skal kicke inn. jeg blir kjort tilbake til busstasjonen akkorat i tide til aa rekke neste buss til florianopolis hvilket tar ti timer.

paa bussen sover jeg sammenhengende 8 timer (mistenkter valium i dryppet), vaakner kun to ganger, den ene gangen for aa springe paa do og den andre gangen for aa spy i en pose. det viser seg at bussen er tre timer forsinket og er ikke framme i floripa for midnatt. jeg hopper i den forste og beste taxien som kjorer meg til hostellet. naar jeg endelig kommer fram og er mer klar for bingen enn noengang, er resepsjonen stengt. en liten, gammel mann sier at de ikke har noe rom for meg siden jeg er saa sein og viser meg dora. jeg prover aa argumentere og spor han om han mener at jeg skal sove paa gata? han nikker ivrig. og DA griner jeg. ikke bare litt, jeg stortuter foran den slemme, hjertelose, lille mannen som vil kaste meg paa gata etter at jeg akkorat har vaert gjennom de vaerste 24 timene i mitt liv. selvfolgelig faar han panikk naar jeg begynner aa grine og loper for aa hente noen gjester som kan troste meg. ut av fellesstua kommer et par fra tjekkia. jenta klemmer meg og gutten sier at jeg kan faa sove i hans seng. thank you tjekkia!!

floripa var fint, ingenting i forhold til trinidade men greit nok. det beste var nok at jeg hooket opp med kathi, andi og KC som jeg hang med i trinidade. vi hang paa stranda, grillet fisk paa kvelden. drakk ol og spilte kort.

et par dager senere drar jeg videre til foz de iguacu og hadde d ikke vaert for en tysker som engasjerte hele bussen i hvordan jeg skulle rekke fram til bussterminalen i tide, har jeg aldri rukket det!

paa busstoppet i iguacu traff jeg cristina, som skulle bli min partner in crime her. vi sjekka trokket paa vannfallene som var helt fantastiske, hang paa hostellet, drakk ol, og ikke minst lange samtaler om gutter, reising, livet doden og kjaerligheten. det var deilig aa endelig faa litt ostrogen i livet mitt, siden jeg nesten hele turen til naa stortsett har hengt med gutter. cristina bor i chile og jeg skal besoke henne naar jeg kommer dit.

i gaar, etter at jeg hadde fulgt cristina til bussen, spanderte jeg en fancy middag paa meg selv. hvite duker og 10 kelnere som danser rundt meg. jeg har ikke vasket klaer siden jeg kom til trinidade, saa skitten er ikke lenger en passende beskrivelse for de fillene jeg gaar i. resturanten var ganske stiv og kundene gav meg noen skjeve blikk da narkis-paulsen marsjerer inn og ber om et bord for en. jeg kjoper den dyreste, argentiske biffen de har paa menyen og et stort glass rodvin. jeg folte meg som julia roberts i pretty woman i mitt hobo-kostyme, og selv om det var litt dyrt dersom man er paa budsjett var det fint aa feire argentina med et glass rodvin. brasiliansk vin er forresten helt grusomt! det baade lukter og smaker saape. overhodet ikke drikkende. i kveld reiser jeg til Buenos Aires for aa kvesse spanskkunnskapene mine og ikke minst: mote siri!