tøff i trusa.

helt siden Onkel Reisende Macs fantastiske reiser fra barnetv anno 1993ish i den O' så store verden, er en av de store big shits, to do's, må-gjøre-før-fyllte-30 år: dra ut og finne sæ sjæl i ekte Finn Kalvik stil. På rømmen, på loffen, med verden for mine føtter, verden er min østers, en ekte Colombus, Robinson Crusoe eller hvem faen som helst På Nye Eventyr.

det er jo helt åpenlyst at det begynner å bli gammalt nytt disse reisegreiene. likevel springer vi til med en gang vi får sjansen, andpustne der vi stresser over å få kryssa av reisepunktet i lista over "things-to-do-before-turning-grey", så tidlig som mulig, meg selv intet unntak. 2. februar 2010, i en alder av 23 år skal jeg ut på det jeg forestiller meg skal bli min Store Reise; en tur som jeg engang skal fortelle mine barn, barnebarn og tippoldebarn om. Når jeg ser ut som en sviske i trynet, pistrete, hvitt hår og puppene mine er på størrelse med to rosiner. da sitter alle kidsa mine rundt meg og hører på når Grandma forteller røverhistorier, like fortryllende som Onkel Reisende Mac gjorde det for den harde kjerna av barnetvtilhengere, early 90s. På mange måter var Macs reisebrev den første reisebloggen. old-school på postkort seff. men konseptet er det samme: bildet av plassen og beretninger om alt det rare resten av verden foretar seg. jeg skal hvertfall ikke være dårligere!

nå begynner ting å falle på plass og jeg begynner snart å bli klar. reiseruta er lagt sånn ca opp, inkatrail og amazonastur er kjøpt, penger datt ned fra himmelen, , vaksiner er tatt, div medisin er fixa, leilighet utleid, props for travelling er snart kjøpt. jeg har til og med lånt meg et spanskkurs på biblioteket. thank you Deichmansk! nå gjenstår bare jobbing, lære litt spansk, pakke sekken og si farvel. og glede seg. masse.